Rapport
Id:
2008-2

Rapporten har hatt som formål å sammenligne miljøbelastningen fra norsk forbruk og norsk produksjon for perioden fra framlegging av Brundtlandrapporten (1987) fram til dags dato (2007). Hypotesen er at i den typen samfunn som Norge representerer, med en høy materiell levestandard, et økende innslag av tjenesteytende næringer, en åpen økonomi og en velutviklet miljøpolitikk, så kan man forvente at miljøbelastningen fra norsk produksjon over tid har blitt mindre mens miljøbelastningen fra forbruket har økt. Rapporten underbygger i en viss forstand denne hypotesen,

Vi har vist at miljøbelastningen i Norge er forskjellig i dag fra det som var tilfellet i 1987. Det er andre typer belastninger; noen typer har gått ned mens andre har økt; og det har vært en dreining fra produksjon til forbruk – i den forstand at miljøbelastningen fra norsk forbruk samlet sett har økt, mens enkelte former for miljøbelastning fra norsk produksjon har gått ned. Videre har vi vist at det har vært endringer av miljøbelastningen innen kategoriene produksjon og forbruk. Felles for begge er at visse former for mobilitet har økt mye; innen produksjonen er det miljøbelastning fra godstransport – og da særlig godstransport fra vei – som har økt mye; og innen forbruk er det persontransport med fly – og da særlig de siste årene – som økt mye. Videre har miljøbelastningen fra de tre store postene knyttet til metaforene ”biff” (maten vi spiser), ”bil” (persontransport) og ”bolig” (bygging og drift av boligen) holdt seg relativt konstante (med unntak av flytransport), mens det er to typer forbruk som har økt mye de siste årene: import av forbruksvarer (særlig fra Kina) utenom samlekategorien ”biff”, ”bil” og ”bolig”, og de mest energikrevende formene for fritidsforbruk (som ferier, utstyr til friluftsliv og elektronisk hjemmeunderholdning). Fritidsforbruk går delvis på tvers av de andre forbrukskategoriene, i den forstand at det her er mye overlapp med kategoriene ”importvarer” og ”flyreiser”.

Den delen av vår hypotese som gjaldt nedgang i miljøbelastningen fra norsk produksjon ble bare delvis bekreftet. Det er tre viktige unntak, ut over det grunnleggende forholdet at Norge er en svært stor oljeproduserende nasjon: Det første unntaket gjelder et særnorsk forhold om vi sammenligner med andre OECD-land – nemlig det faktum at Norge fortsatt har et stort omfang av energikrevende industriproduksjon, som igjen gjør at miljøbelastningen fra norsk industriproduksjon ikke har gått så sterkt ned som i andre OECD-land.

Det andre unntaket gjelder utslipp av klimagasser fra norsk utenriks sjøfart. Det viser seg at disse utslippene er kraftig undervurdert i de offisielle norske utslippsregnskapene. Om vi tar utgangspunkt den andelen norskeide skip utgjør av den samlede internasjonale tonnasjen, så kan utslippene av klimagasser fra norsk utenriks sjøfart være i størrelsesorden 4-6 ganger større enn dagens offisielle tall; noe som nødvendigvis gjør at bildet av den samlede miljøbelastningen fra norsk produksjon endres tilsvarende.

Det tredje unntaket gjelder norsk forvaltning av de marine fiskeriene. Det er vanskelig å gi et fullt ut dekkende bilde av om utviklingen har vært positiv eller negativ siden 1987. Selv om det – muligens med rette – kan hevdes at norsk fiskeriforvaltning har utviklet seg i positiv retning og nå er blant de ”beste” i verden, så er det vanskelig å være like entydig når det gjelder tilstanden for selve ressursgrunnlaget. Noen bestander har etablert seg på et høyere nivå enn tilfellet var for 20 år siden (for eksempel sild), mens andre bestander har havnet på listen over utryddingstruede arter (kveite, kysttorsk nord for Stad, vanlig uer og ål).

Sist i rapporten diskuterer vi behov for en forbruksinnretning av miljøpolitikken med vekt på også å problematisere volumet av norsk forbruk; ikke bare sammensetningen.