Framtidsbilder: Det norske lavutslippssamfunnet
I bidraget til et internasjonalt samarbeid for å hindre skadelige globale klimaendringer, må Norge fra midten av det 21. århundret ha blitt et lavutslippssamfunn. Helt grunnleggende består utfordringen i å omstille en voksende global og nasjonal økonomi, med stadig økende etterspørsel etter energi og øvrige naturressurser, til en ny tilstand hvor utslipp av drivhusgasser er tilnærmet eliminert, og uten å overbelaste naturressursgrunnlaget for øvrig. Samtidig bør verdiskapning og samfunnets velferdsproduksjon generelt opprettholdes i lavutslippssamfunnet. Disse delvis motstridende forutsetningene innebærer at dette ikke vil være en enkel omstilling. Forskerne skisserer ulike veier mot lavutslippssamfunnet. Hovedretningen, gjerne kalt «økologisk modernisering», innebærer en kursjustering av dagens liberalistiske globaliserte økonomi ved at miljøog klimamessige skadevirkninger i større grad og på ulike måter internaliseres (prises inn) i virksomheters beslutninger. Sammen med en sterk satsing på «ren» teknologi vil denne tilnærmingen legge grunnlag for en såkalt bærekraftig vekst mot og innen et lavutslippssamfunn. Noen forskere vil imidlertid hevde at dagens globale økonomi har mekanismer i seg som vil gjøre det svært krevende å nå et lavutslippsmål ved «økologisk modernisering». Denne kritikken bygger på en antatt fundamental konflikt mellom en global økonomi designet for vekst og et ikke-voksende ressursgrunnlag, og på samfunnsmessige utfordringer som følger av den etablerte økonomiske politikken. I stedet for en kursjustering, vil disse hevde, kreves en ny kurs. Norsk og internasjonal klimapolitikk bygger hovedsakelig på tilnærmingen i økologisk modernisering, og det er naturlig at analysen i dette dokumentet også følger det samme sporet. Vi ser imidlertid seriøst på den kritikk som reises mot en slik tilnærming, og har i beskrivelsen av framtidsbildet for 2050 tillagt denne den vekt den fortjener.
