I romjula døde vår gode kollega og venn Otto Andersen av kreft etter kort tids sykdom. Han ble 64 år gammel.

Det er ufattelig tungt å tenke på at den sprekeste av oss alle er borte, og at vi ikke lenger skal bli møtt av hans lune smil og milde framtoning når vi kommer på jobb. I lunsjen brukte Otto å snakke om helgas fjellturer, hytteturer til Vona, hvordan formen skulles toppes mot Birken, og – aller varmest og mest engasjert – om familien sin. Han var alltid interessert i å høre hva vi andre holdt på med eller var opptatt av.

Otto begynte på Vestlandsforsking i 1994. Før det arbeidet han som seniorforsker i kvalitetsavdelingen i bedriften Dyno Particles, ved 3Ms legemiddelavdeling i St. Paul i Minnesota, ved University of Minnesota, og ved Folkehelseinstituttet i Oslo.

Otto var cand.scient. i biokjemi fra Universitetet i Oslo. Ved Vestlandsforsking arbeidet han med industriell miljøproblematikk, transport og alternativ energi. I 2004 tok han en doktorgrad i transport og industriell økologi ved Aalborg Universitet i Danmark. Otto var gjesteprofessor ved Universitetet i Shanghai i 2007-2008. I 2013 ga Otto ut en etter hvert mye sitert fagbok på Springer forlag som oppsummerte mye av forskningen hans, med tittelen «Unintended Consequences of Renewable Energy». Der kombinerte han kunnskap fra biokjemi, industriell økologi og samfunnsvitenskap. Bokas tverrfaglige profil gjenspeiler den store bredden i Ottos forsking.

Ved Vestlandsforsking var Otto kjent som miljøgruppas «utenriksminister». Han var en av de som i størst grad bidro til å bygge Vestlandsforskings internasjonale prosjektprofil. Gjennom årene ved instituttet stod han bak minst 80 internasjonale forskningssøknader til ulike EU-program og EØS-midler. De siste søknadene han medvirket til, ble sendt i midten av desember. En god del av søknadene resulterte i nye forskningsprosjekt, så Otto jobbet nesten til enhver tid med flere internasjonale prosjekter. Han var stadig på farten med innlegg på internasjonale seminarer og møter med utenlandske samarbeidspartnere. Otto likte denne formidlingen, og hadde de siste årene flere undervisingsøkter for grupper av ingeniører i Midtøsten. Han prøvde seg også på den nye formen for klimavennlig mobilitet for de lange reisene da han i 2007 tok med seg hele familien på en eventyrlig togreise fra Flåm til Shanghai, i forbindelse med at de skulle bo et år i Kina mens han var gjesteprofessor. Også når det gjaldt hverdagsmobilitet, viste Otto vei. Sommer som vinter, i all slags vær, kunne du se Otto sykle mellom Fosshaugane og Amla, der han bodde med familien sin.

Otto var et aktivt friluftsmenneske, noe vi også fikk nyte godt av som kollegaer. Han deltok på sykkeletappen i Vestlandsforsking sitt bedriftslag under Kjeringi Open, men bare annethvert år: Hver gang Kjeringi Open kolliderte med Skarverennet, måtte skirennet prioriteres. Otto elsket utfordringer og gjerne de hardeste han kunne komme over. Han gjennomførte rundt 40 Birkebeinerrenn og utallige motbakkeløp - noe han også ble Norgesmester i.  I sin tid var Otto USA-mester i skiorientering, og han var med på å starte opp orienteringsklubb i Minnesota. I Sogndal var han en sentral pådriver og ildsjel i orienteringsgruppa. Gjennom løypelegging, kartproduksjon og lange, seige løp, var det nesten ikke en høydekolle, kampestein eller sti på Kaupanger han ikke var innom.

Otto var en av bærebjelkene i oppbyggingen av miljøgruppa ved Vestlandsforsking, fra fire årsverk i 1992 til dagens stabile nivå på 12 årsverk. Han var også sentral i å sikre Vestlandsforsking en sentral plass nasjonalt innen forskningen på miljø og bærekraftig utvikling, i tillegg til å vise vei inn i givende samarbeid på tvers av landegrenser.

Våre tanker går til hans nærmeste familie: Astrid, Albert, Alma og Torjus.

Venner og kollegaer ved Vestlandsforsking