Undertegnede begynte sin forskerkarriere ved Vestlandsforsking i 1990, og da med en etter dagens målestokk svært mager forskerutdanning som ballast: 5 år på Norges høyeste landbruksskole (NLH), heri inkludert ett år på en vanlig landbrukskole, der melking av ku, foring av høner, pløying og kjøring med skurtresker inngikk i den lett maoistisk inspirerte akademiske utdannelsen. Hovedoppgaven var av det lette slaget: ett semester med skriving. Men, jeg fikk altså jobb på Vestlandsforsking som forsker. I skrivende stund har jeg til og med rukket å bli forskningsleder!

Mager forskerbakgrunn preget også flere av de ansatte i den etter hvert voksende miljøgruppa ved Vestlandsforsking. Det oppstod derfor etter hvert et akutt behov for å lære ”skikkelig” forsking. Noen av oss hadde nok litt uklare forestillinger om hva denne ”skikkeligheten” skulle bestå i, og av og til er det i virkeligheten som beskrevet i ordtaket: Blind høne kan finne gullkorn. For miljøgruppas del besto gullkornet i at vi fikk et samarbeid med professor ved Universitetet i Oslo, og (fikk vi etter hvert lære) den meget vel ansette internasjonale forskeren, William Lafferty. Det skulle gjøre at flere av oss fikk en nyttig innføring i den mer universitetsaktige måten å forske på, samtidig som Bill (som han heter blant venner og kolleger) fikk en - i følge ham selv - nyttig innsikt i den mer praksisnære formen for miljøforskningen vi drev med. Med andre ord, et gjensidig nyttig faglig og kollegialt forhold.

Det var i 1995 miljøgruppa innledet det lange og givende samarbeidet, ikke bare med Bill – men også  med forskningsprogrammet ProSus (Program for Research and Documentation for a Sustainable Society). Samarbeidet begynte ved at undertegnede banket på Bills dør ved universitetet i Oslo og spurte om han ville høre om vårt daværende stjerneprosjekt – prosjektet Kommunal Miljørevisjon. Det ville han, og han ble så begeistret at han tilbød et samarbeid med oss. Raskt ble vi enige om at det skulle skje ved at han ble engasjert som professor II. En annen sak var at det han trodde miljørevisjon dreide seg om – nemlig å revidere ”miljøet” – ikke var det vi faktisk drev med. Miljørevisjon dreide seg nemlig om å revidere ”miljøvernarbeidet”. Litt spissfindig, kanskje, men det første er å analysere miljøtilstanden i ”naturen” mens det andre er å analysere miljøvernarbeidet i kommuneorganisasjonen – noe som er to svært ulike ting.

Etter hvert som samarbeidet med Bill skred fram, oppsto et ønske om bredere kontakt mellom miljøgruppa ved Vestlandsforsking og ProSus, og vi ble derfor enige om å ha en bli-kjent-samling. Miljøgruppa foreslo at vi skulle møtes på Finse og bo på DNT-hytta - underforstått dermed også å ha tid sammen for å gå på ski. Det ble skigåing, men bare for oss fra Vest. Når vi møtte våre kolleger fra Øst, kom de i småsko og urban bekledning mens vi kom som noen andre rural-romantikere i slitt fjellanorakk og fullt skiutstyr.

Men det gikk bra. Vi hadde et rikt faglig utbytte. Og vi fra Vestlandsforsking fikk noen fine skiturer mens Oslo-gjengen koste seg i solveggen. Samarbeidet fortsatte i mange år. Denne høsten gjenopplives for øvrig litt av samarbeidet ved at Bill har sagt ja til å være en av hovedinnlederne på den første internasjonale konferansen i Norge om lokal klimatilpasning (som arrangeres i Florø av bl.a. Vestlandsforsking). Han er da utfordret til å trekke trådene tilbake til vårt felles forskningsfelt – om Lokal Agenda 21 – og se erfaringene fra det arbeidet opp mot utfordringene i det lokale arbeidet med klimatilpasning. Det gleder jeg meg til å høre på!