Det regjeringsoppnevnte «kommunesammenslåingsutvalget» la nylig fram sin første rapport. Mange har angrepet rapporten for å være et «bestillingsverk».

Rapporten sier da også tydelig fra i innledningen at: «Utvalget tar utgangspunkt i regjeringens mål om at kommuner skal slås sammen til større enheter». Slik sett bør det ikke forundre noen at utvalget nettopp gjør det; presenterer kriterier for sammenslåing av kommunene. Det som imidlertid forbauser meg er at utvalget ikke går linjen helt ut. Logikken bak og innebygget i rapporten tilsier at det fins en «idealstørrelse» for dagens norske kommuner. Det skulle i prinsippet bety at det ikke bare fins et nedre, men også en øvre grense. Den nedre grensen er satt av utvalget til 15.000 – 20.000 innbyggere (NRK 31.03.14)

Da blir mitt spørsmål: Fins det intet «tak» her? Er det slik at jo større jo bedre, eller kunne man tenke seg en diskusjon i den andre enden av skalaen: Er Oslo nå for «stor»? Bør Oslo deles opp i mindre kommuner; eller enda mer kontroversielt: Bør staten stanse den videre veksten i pressområder som Oslo? Det er nemlig mulig å føre miljøargumenter for en slik posisjon, og det er faktisk tatt inn mye miljøargumentasjon i den omtalte rapporten – men da altså bare for å heve «gulvet» i kommune-Norge; ikke for å senke «taket».

Det viktige her er å skille mellom sentralisering og fortetting. Redusert energibruk til transport og oppvarming tilsier fortetting, mens trafikkork og tap av dyrka mark og naturområder tilsier et øvre tak på sentralisering og dermed bystørrelse. Disse to dimensjonene blir ofte sauset sammen.

Intervju med Carlo Aall av NRK Hordaland på basis av blogginnlegget:

http://www.nrk.no/hordaland/vil-ha-maksgrense-pa-kommunane-1.11862536